Gå til sidens hovedinnhold

Eventyreren er tilbake!

Friluftsbloggeren Marius Fuglestad er tilbake, og skal i tiden fremover gi Sandnespostens lesere et unikt innblikk i hans liv.

Artikkelen er over 1 år gammel

FRILUFTSBLOGGEN: Mitt navn er Marius Fuglestad. Jeg har de siste årene gjort om lidenskap og hobby til mitt eget levebrød, og lever nå av å være ute på tur som eventyrer. Og en ting er sikkert, jeg er på ingen måte et A4-menneske, og i tiden fremover skal jeg gi dere et unikt innblikk i mitt liv.

Det er allerede snart to år siden sist jeg skrev for Sandnesposten, da blogget jeg om det nære friluftsliv innenfor kommunens grenser. Den gangen var det Vestlandets største friluftsblogg, og nå er den tilbake igjen!

For mye har skjedd siden forrige gang jeg skrev her inne for Sandnesposten. Til tider har det vært relativt kaotisk med mye medieomtaler, vinner av hedersprisen «Årets Eventyrer 2017» i Norge, anskaffelse og opptrening av to huskyer, og sist men ikke minst mange spennende og nye ambassadør og sponsorsamarbeid. I tillegg til dette har nye mål og drømmer sett dagens lys og blitt oppfylt. Jeg har beveget meg høyere opp enn noen gang i tynn luft og nye fjelltopper har blitt besteget.

Tidlig krøkes!

Friluftslivet har alltid stått sterkt plantet i hjerterota mi, og da spesielt fjellet og villmarka. Og mye av æren for det har familiehytten vår i Bjerkreim. Her har jeg noen av de råeste naturopplevelsene i mitt liv. Det var her jeg ble dratt rundt på fjelltopper fra treårsalderen, det var her jeg lærte å fiske og fyre bål. Det var her jeg lærte å tyde dyrespor og det var her jeg fikk mine første nærmøter med naturens fastboende.

Spesielt én episode glemmer jeg aldri! Da jeg som 9-åring en vinterferie følget sylferske elgspor innover dalen noen kilometer. Etter å ha tilbakelagt kilometerne, og satt meg ned i siste utforbakke i hockeystillingen, får jeg mitt aller først møte med Skogens konge alene i det fri. For plutselig står det ikke bare en, to eller tre! Men fire svære elgkuer som kanskje er tre ganger så store som lille meg og nistirrer meg rett inn i øyene på noen meters hold. Jeg skrek, viftet med armene og det gikk nok en liten gul flekk i den kritthvite snøen og elgene sprintet oppover fjellsiden av forskrekkelse. Men for en heftig og rå opplevelse! Og allerede da var nok eventyreren i meg skapt for evig tid!

For kun et par år senere, som 11-åring, fikk jeg tillatelsen av mine foreldre til å pakke min første sekk med telt og overnattingsutstyr, for å sette kursen opp i Bjerkreimsheiene og min første overnatting i telt var historie. Og siden den gang har det blitt et godt tresifret antall netter i telt og under åpen himmel. Men det var først i 2015 at dette sirkuset startet med en Norge-på-tvers-tur. Siden den gang har det vært en eventyrlig reise, og jeg har gjennomført en rekke ekspedisjoner i både Norge og utlandet. Jeg har blant annet gått Norge på langs, Island på langs og stått på toppen av noen av verdens høyeste fjell. Men høydepunktet i karrieren min til nå er uten tvil da jeg sammen med to bekjente i 2017 padlet hele Yukon River i sin helhet, i kun én felles kano. En reise som tok oss gjennom det nordlige Canada og tvers over hele Alaska. Et eventyr som strakk seg over 52 dager og 3200 kilometer, og som inneholdt det meste: Nærmøter med bjørn, omringet av ulveflokk, fisking av laks med bare hendene og møtene med de lokale indianerne og kulturen der borte som noen av høydepunktene underveis.

Turbulente år

Personlig har det vært to turbulente år med oppturer og nedturer i fleng, akkurat som en berg-og-dalbane. Det har vært mye frem og tilbake om hva jeg skal gjøre i fremtiden. For planer og ideer er det alltid mye av, men å finne den berømte stien videre for hvordan mitt liv som eventyrer skulle ta, ja, den har ikke vært lett.

Mitt store prosjekt i fjor var som mange av dere som har fulgt meg gjennom sosiale medier vet, var å gå verdens lengste rulleskitur gjennom Europa. Den valgte jeg å avlyse av ulike grunner. For det første følte jeg at dette var en tur som medier ønsket at jeg skulle ta og «pushet» meg intenst med daglig mas og fjas over telefonen, for at jeg skulle offentliggjøre den tidligst mulig, for å få den ut i dagens lys. For personlig ønsket jeg ikke å gå ut med denne turen før alle detaljer rundt hele opplegget var på plass ettersom jeg var veldig usikker på om jeg virkelig ønsket å gjennomføre turen.

Og er det én ting jeg ikke ønsker, så er det nemlig at mine ekspedisjoner, eventyr og drømmer skal være styrt av et sterkt ønske om hva medier ønsker at jeg skal gjøre og gjennomføre av mine turer.

For én ting er sikkert; Jeg kommer alltid til å gå mine egne veier, og mot mine egne drømmer uavhengig av hva alle andre skulle mene eller si, og har jeg først bestemt meg for noe er det ingen som klarer å stoppe meg, så enkelt er det.

En annen grunn for at jeg droppet denne turen var rett og slett for at det åpnet seg en unik mulighet for meg til å bosette meg i et av kommunens fremste friluftseldorado på Dale i Sandnes. Og jeg er en person som alltid griper mulighetene når de først dukker opp. For ute på Dale har jeg alt jeg trenger av flott natur og utfordringer like utenfor stuedøren. Med dette som utgangspunkt blir det mange timer hver eneste uke ute i naturen, i skog og mark, på fjellet eller for den saks skyld på fjorden. Her kan jeg nyte Sandnes-naturen slik jeg aller helst vil med stillheten og friheten, og kan trene meg opp og forberede meg mot nye ekspedisjoner i inn og utland uten byens mas og støy. Og med muligheten for å gå til anskaffelse av to huskyvalper som jeg kan bruke på mine fremtidige ekspedisjoner og eventyr. Ja, da var valget enkelt for meg! Og all min tid fremover kommer derfor de neste årene til å legges på ulike villmarksturer sammen med mine to nye familiemedlemmer; Nanuq og Qira!

Det ble derfor ingen verdensrekordforsøk eller rulleskitur i denne omgang, og i stedet ble det tidenes spontane tur til Island sammen med det motsatt kjønn på tur for første gang. Vi hadde en uke på å planlegge en tur som folk flest bruker et år på. Og det ble et minnerikt eventyr som strakte seg over to uker og 460 kilometer gjennom vulkansk ørken, isbreer, varmekilder, grønne enger og fjell på Sagaøya. Hele Island ble krysset på langs til fots, og Europas nest største øy hadde blitt utforsket og opplevd på sitt beste. Men rastløs som jeg er ble nok et eventyr gjennomført før 2018 var historie.

I det som blir sett på som alle fjellentusiasters mekka, nemlig Himalaya i Nepal, ble et 21 dagers magisk og uforglemmelig fjelleventyr gjennomført. En reise som tok meg mot nye høyder. I tynnere luft enn noensinne ble min første 6000 meter nådd, da jeg fikk en av de beste bursdagsgavene jeg kunne få. På toppen av Island Peak, med sine 6189 meter over havet, kunne jeg strekke hendene i været! Jeg hadde klart det! Jeg hadde satt ny personlig høyderekord! En utrolig reise fra begynnelsen til slutt! Og en ting er sikkert, en dag skal jeg tilbake! Kanskje blir det min første 8000 meter som står for tur da?

Men det største sjokket, og det virkelige slaget i trynet kom i desember i fjor like før jul. Det var da min ekspedisjonspartner fra Island-turen tidligere på året, brutalt ble drept og myrdet på groveste i Atlasfjellene i Marokko. Når en så tragisk og absurd hendelse skjer, ja, da setter det ikke bare dype spor i meg, men man går inn i en slags sjokktilstand som er vanskelig å sette ord på. Det gjør at man må ta noen runder med seg selv, og spørsmålene var mange. Man må stoppe opp, ta noen skritt tilbake og sette livet sitt i perspektiv. Er livet som eventyrer det jeg virkelig vil? Er det dette livet jeg virkelig vil leve? Er jeg villig til å ofre alt som vil kreves i fremtiden for å leve slik jeg ønsker for å nå mine drømmer i livet selv etter en slik hendelse?

For å prøve finne et svar på alle mine spørsmål, har jeg bevisst det siste halvåret trukket meg tilbake fra det offentlige. Jeg har bevisst valgt å holde meg langt unna alt som heter sosiale medier og medier generelt. For jeg ønsket rett og slett å kjenne på følelsen av å slippe det jaget man ofte må som eventyrer etter publisering og alt man må by på av seg selv i det offentlige som eventyrer i dagens samfunn. Men etter mye frem og tilbake er jeg ikke i tvil! Det er dette livet jeg virkelig ønsker meg, og det er dette livet jeg ønsker å leve resten av mitt liv! Koste hva, det koste vil.

Nå er jeg tilbake igjen! For slike tragiske hendelser som den i Marokko, gjør meg bare enda sikrere i min sak på at man bør leve mens man faktisk kan for plutselig en dag er det over, og det kan skje i morgen. For en ting er sikkert. En dag skal vi alle dø, mens alle andre dager skal vi leve.

Veiskillet!

I 2015, året som jeg bestemte meg for å satse på å gjøre min store lidenskap og hobby om til et levebrød. Jeg ønsket å gjøre det jeg kunne for å leve av å dra på tur som eventyrer. Jeg droppet ut av skolen og all utdanning for å satse på noe så sært som friluftsliv. Mange har flirt av meg. Mange fordommer har det vært, og jeg har blitt dømt nord og ned. Knapt noen har hatt troen på meg, utenom meg selv. Til tider skal jeg innrømme at det har vært tøft! For privatøkonomien har ikke akkurat vært blomstrende, og jeg har måttet ta noen tøffe valg med meg selv. Men jeg har klart det! Jeg har gjort alle fordommene til skamme! Nå lever jeg som eventyrer på heltid! Og det er bare helt magisk, og hver eneste dag minner jeg meg selv om hvor privilegert jeg er som får muligheten til å dra på eventyr og oppfylle mine store drømmer både innenlands og utenlands, der den store verden har blitt min lekeplass.

Drømmen om å leve som eventyrer

For helt siden jeg var 24 år, har jeg fulgt mine drømmer. For er det noe som virkelig gjør meg lykkelig, så er det å følge hjertet fremfor hva fornuften forteller meg. For all fornuft sier alltid at man må følge strømmen og saueflokken, altså det trygge i livet. Mens jeg sier følg drømmene dine. Kast loss og hiv deg inn i det ukjente! Forlat alt det trygge og møt frykten ansikt til ansikt. For en ting kan jeg si. Det å gå mot drømmene, og det å gjøre en hobby om til et levebrød, ja, det kommer ikke av seg selv. Det er faktisk utrolig tøft å forlate alt det trygge og sikre, for noe som er ukjent og potensielt farlig. I perioder har man inntekter som er tilnærmet 0 kr. Pensjonssparing? Ja, det er et fremmedord, og man har heller ingen fast jobb å gå til.

Man har heller ingen fast hjem eller egen familie. Men alt handler som ellers i livet om en ting, prioriteringer! Og skal man leve som eventyrer, ja, da skjønner man tidlig at det er venner, familie, fast boplass og faste inntekter som er noe av det som må ofres for å ha mulighet å leve det livet jeg har i dag. Så det å slippe taket er vanskelig, for man må ta skikkelig sats når man først hopper. Men det er en utrolig deilig følelse når man først har hoppet.

Følg Marius Fuglestad på Facebook her!

Følg Marius Fuglestad på Instagram her!

Sjekk ut Marius Fuglestads hjemmeside her!

Jeg lever heller ikke dette livet for å ta flotte bilder for å få flest mulig likes på Instagram eller gjennom mine andre sosiale medier-kanaler, som mange av dere der ute tror jeg gjør. Jeg gjør det først og fremst fordi dette er det eneste jeg ønsker å bruke livet mitt på. Og jeg ville gjort akkurat det samme uten kamera og sosiale medier for den delen. For har man ikke et brennende hjerte for lidenskapen man utøver og virkelig brenner for det, og virkelig ønsker å lykkes med det man vil, vil man aldri nå langt i livet. Og for å lykkes må man feile, man må tørre å gå på tryne noen ganger for å nå sine drømmer. Gjør man ikke det, vil ikke drømmene nås. Og for meg handler livet om å følge det man har lyst til, noe som overskygger alt annet. Egoistisk? Ja, absolutt! Men jeg følger mine drømmer og gjør det jeg virkelig vil med livet mitt mens jeg enda lever.

Og sitter du nå med en drøm om å leve som en eventyrer som meg? Ja, da må du tenke deg nøye om! Er dette noe du virkelig vil? Og er dette noe du virkelig ønsker deg? Det jeg gjør bestandig, og jeg har alltid en plan over alt jeg gjør til enhver tid. Noen ganger lykkes jeg, mens noen ganger feiler jeg. Det er en del av gamet. For det å løfte perspektivet sitt innimellom om hva jeg vil med mitt liv mens jeg enda eksisterer på denne kloden, ja det tror jeg alle av oss har godt av. Jeg tror alle har godt av komme seg ut av komfortsonen sin i blant, og ikke bare flyte rundt i den siviliserte strømmen som en saueflokk. Av og til bør man svømme den veien man selv har lyst til!

For personlig tror jeg at alle dere som ikke tørr å følge drømmene deres, vil angre en eller annen gang senere i livet. Da vil dere sitte der og være skuffet over det dere ikke gjorde, enn det man faktisk gjorde. Jeg har akseptert at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å bli rik på penger i livet, men jeg kommer til å bli rik på opplevelsene gjennom mine drømmer. Og skulle jeg være så heldig at jeg en dag skulle komme på gamlehjem. Ja, da skal jeg ikke sitte i en krok med rullatoren og gebisset i hånden og se tilbake på et liv som jeg ikke ønsket å leve bare for at jeg var for feig til å ikke følge mine egne drømmer i livet.

Nå skal Rogaland, vårt fylke dekkes, og dere skal få dra inn i en sjelden tidsreise over det neste året hvor jeg skal gi dere en enestående tilgang i mitt liv. For med tekst og bilder skal jeg det kommende året vise dere hva som faktisk ligger bak den krevende jobben mot mine prestasjoner, eventyr og triumfer. For jeg tror egentlig ingen av dere lesere der ute egentlig skjønner hvilket liv jeg lever for å oppnå de drømmene og målene jeg har satt meg.

La deg bli motivert og inspirert av mine turer og mitt liv det kommende året! Slik at du kan følge dine egne drømmer og mål i livet! Og husk at alt starter med en tanke! Alt er mulig!

Velkommen til min verden!

Kommentarer til denne saken